"Elmer", Kheops bror, ble vår andre Grand Danois

(NUch Hotpoint's Better Be Good)

Elmer og Johannes på båttur.
Store hunder er nødvendigvis ikke store å ha med på tur. Ofte vil de vise seg å ta svært liten plass i forhold til sin egentlige størrelse.

Selv har vi feriert i en Skarpnes 30 fot og i en Albin Vega 28 fot uten problemer. Bildet til venstre er ombord i Skarpnesen. Våre GD-er har vært utpregede glade hunder. Det er viktig å ikke la GD-ene forstå hvor store de egentlig er. Det gjør ikke noe om noen synes hunden din er en "pingle" når den er nesten meter'n høy på skuldra og veier 85 kg!

Hjemme "forsvinner" ofte en GD. Den legger seg som regel ved bena våre, under bordet. Uansett hvor lavt bordet er, kommer de seg under og fram igjen uten å bevege bordet. Kopper og glass blir stående.

Vår store hobby er utstillinger. Dette krever en til alle tider godt trent hund i god kondisjon. Dette er en fin motivasjon for daglig trening, både når det gjelder kondisjon og styrke, og å kunne oppføre seg blant mange hunder og mennesker. Hunder er så innmari festlige, men pga en GDs størrelse er det ikke alle andre hunder som synes det samme om GD-en.

Elmer i ringen. Elmer ble handlet av Hanne som også var eier. Disse to gjorde det bemerkelsesverdig godt. Ekvipasjen ble 7.beste GD i 1995. En skulle kanskje tro at hyppige utstillinger ville gjøre en hund frustrert og rastløs, men Elmer stortrivdes på utstillinger! Elmer ble beste tigret GD på "fargeutstilling" på Leira Pinsen -96.

Elmer ble far til 7 valper
 

For at en hund skal gjøre det godt i utstillingsringen er det viktig å bruke godt fôr. Det kan være lurt å bruke et fôr som ikke sveller så mye og fôre selv en voksen GD to ganger om dagen, og ikke én som er vanlig for mange andre raser. Spesielt viktig er dette de to første leveårene.

Elmer kom til oss ca. 11/2 år gammel. Da hadde han hatt en noe "omflakkende" tilværelse. Det er ikke til å unngå å være noe merket etter hans mangeartede opplevelser med ulike mennesker og andre hunder. Vi var alvorlig bekymret for han en periode. Ikke kunne han koses med, og la vi oss ned ved siden av han, spratt han opp som om han fryktet at verden skulle falle ham rett i hodet. Men, ting forandret seg.

Opplegget for å få Elmers gode humør tilbake var litt spesielt, i alle fall for en så stor hund. I et halvt år vanket kun ros. Ikke helt enkelt å oppdra kun med ros, men det var ingen annen mulighet. Og det var oppdragelse han fikk, ikke dressur. Her skulle en grunnleggende mistillit snus til grunnleggende tillit. I menneskers verden er det litt av en oppgave. En hund er heldigvis noe enklere, og enkelte ting tar noe mindre tid for hunder enn for mennesker. Dette måtte som sagt gå ut over vanlig dressur. Kun innkalling, stå og på plass ble inkludert. Heldigvis var Elmer utstilligstrent og de elementene kunne vi bygge videre på. Igjen ros, ros, ros.

Beklageligvis ville det seg ikke slik at Elmer skulle få bli gammel. Allerede som 4-åring fikk han hjertesvikt og måtte starte med medisiner. Disse hjalp ikke stort, og 4 og et halvt år gammel var det slutt. Men det var fire fine år.

Elmer var som sagt en kosegris og fungerte godt sammen med de fleste hunder. En god side hadde han hele tiden, og det var at han aldri  viste aggressive tendenser overfor mennesker. Elmer bodde de to siste årene sammen med en liten Tibetansk Spaniel, og de to regjerte huset på dagtid. I dette forholdet var det selvsagt Tibben som var sjefen, eller fikk lov til å være sjef. Etter to år i samme hus, fant de virkelig tonen. Den ene tilbakeholden og forsiktig, den andre litt kjekkere i stilen. Det er fantastisk; i det ene øyeblikket hoppe opp i en meters høyde og bite i ører og lepper større enn deg selv, for så i neste øyeblikk å kunne vaske og stelle dette berget av en hund. I alle fall synes "Tibben" det.