|
Tibetansk SpanielNoen sætrekk og egenart.
Hannhund eller tispe? De fleste håndbøker framhever tisper som de mest lettomgjengelige og tillitsfulle. Hannhunder ansees som mer selvstendige. Når det gjelder tibetansk spanielen er forholdet nesten motsatt. Hannhunden er mer demonstrativt tillitsfull, mer kompis og mer behagelig som familiehund. Tispene kan være veldig sjarmerende og «katteaktige» og mer av typen "enmannshund". Ungtispene kan ha en ganske vanskelig periode, når de gjør seg til og er halsstarrige, men det vokser de som oftest av seg, når de blir voksne. Den Tibetansk spaniel viser ofte en viss reservasjon mot fremmede. Med dette menes ikke at de er aggressive eller bitske mot fremmede! De har et utpreget vaktinstinkt og fungerer som utmerkede tyverialarmer.
Dermed er det ikke sagt at de skal få gjø i tide og utide. De synes om å få være ute i snøen. Regnfulle dager vil den helst være inne. Et særtrekk hos de asiatiske dverghundrasene er den sk snorkingen eller harkingen. Det finnes teorier om hva som kan være årsaken: krampe i mellomgulvet, for myk gom, pelsstøv som irriterer slimhinnene i luftveiene etc etc. Ett er i hvert fall sikkert, man behøver ikke uroe seg. Det er ikke farligere enn når vi mennesker hikker. Ikke heller behøver brekningene av litt gult skum bety at hunden er syk. Slike brekninger inntreffer ofte regelmessig. Utsprunget fra fjellandet Himalaya er særlig åpenbart. Gå forbi en høy sten med din tibetanske spaniel. Ingen tibetansk spaniel i verden kan motstå å klatre over den. For at hund og hundeeier skal få størst mulig utbytte av hverandre må eieren forstå og oppskatte rasens egenart. De er aristokratiske,
De er absolutt uegnet å ha i en hundegård. Å la dem leve uten menneskelig kontakt og stimulans, som beskjeftigelse sammen med eieren utgjør, er en effektiv måte å ta livet av rasens alle fascinerende egenskaper. En person som skaffer seg en tibetansk spaniel bør være |